Cikada strykekvartett spiller stykker av Cecilie Ore, Emil Bernhardt,
David Bratlie og Eivind Buene.
Med sin Strykekvartett sier Emil Bernhardt at han iscenesetter
tid på forskjellige måter. Han arbeider med ulike tettheter
av informasjon, eller med hans egne ord, med mellomrommet mellom
initiativer og resonanser, med tidens udefinerbare fleksibilitet,
med grensen mellom hyperaktivitet og stagnasjon, og med diskontinuerlige
hendelser.
I teorien er det enkelt å skjønne at balanse, smak,
kunstnerisk teft består i å prøve ut grenser,
å tøye dem uten å forstrekke musikken. I praksis
spiller det liten rolle hvor mange ligninger du kjenner for å
beskrive fysisk likevekt når du skal balansere på slak
line. Bernhardt lykkes likevel forbilledlig med å velge et
materiale som kler hans idé, og i møtet mellom ideen
og måten han behandler materialet som gir ideen klang, fremstår
musikken som formet til en meningsfull dramaturgisk helhet.
Fragmentarisk. Det har ofte forundret meg hvorfor noe musikk, som
i en enkel analyse av parametere som dynamikk eller informasjonstetthet
fremstår som fragmentarisk, likevel snakker til lytteren som
form, som dramaturgisk helhet. Jeg tror at Bernhardts musikk har
ført meg nærmere en forståelse av dette. I dette
fall tror jeg det ligger nettopp i det nevnte møtet mellom
materiale og idé, hvor de er gjensidig utfordrende og aldri
skygger for hverandre.
Dessuten, og dette er sjeldent, innser Bernhardt begrensningene
ved sitt materiale, noe som gjør at de tre satsene ikke fremstår
som stort mer enn aforismer, som en anelse av en fortettet storform
som muligens ville gått i oppløsning hvis den ble tatt
ut mer enn Bernhardt har valgt å gjøre.
Motpoler. David Bratlies Strykekvartett og Cecilie Ores Cirrus
kan sees som motpoler, og som tangerer de dramaturgiske tanker jeg
har skissert i forbindelse med Bernhardts stykke. Bratlie setter
dramaturgien fremst og ledsager trygt lytteren gjennom de ti minutter
verket varer.
Likevel sitter ikke undertegnede igjen med en følelse av
at materialet han bygger sin dramaturgi er like vesentlig som det
Bernhardt behandler. Den andre siden er Cecilie Ore, som er en mester
på å velge et vesentlig materiale, som maler helt unike
teksturer som er umiskjennelig hennes egne, hvor de beslektede gestene
spruter i alle retninger. Har du ikke hørt det, har du en
vidunderlig oppdagelse fremfor deg.
Likevel, selv om jeg elsker hennes teksturer, selv om de stadig
varieres, skjønner jeg ikke – selvfølgelig på
et intuitivt, musikalsk plan – hvordan musikkens dramaturgi
er formet eller om musikken bærer i et kvarter. Når
det gjelder Eivind Buenes musikk har undertegnede så langt
ikke skjønt bæret av den, men istedenfor å spy
ukvemsord over den uttrykker jeg en forhåpning om at det er
noe med min lytterkompetanse som er utilstrekkelig.
Menneskelig komponent. Med sitt Rehumaniseringsprosjekt prøver
Helge Iberg å gi samtidsmusikken tilbake en menneskelig komponent
den aldri har mistet. Selv ikke med de mest intrikate tilfeldighetsmetoder
er det mulig å skrive noe umenneskelig, fordi komponisten
må alltid stille et spørsmål for å få
til noe som helst. Iberg ønsker å snakke til en bredere
offentlighet med sin musikk, men selv om verket Dromo Dance ikke
bygger på de store kontrastene fremstår det som fragmentert.
I kortere former, som i sangene på platen, dveler han langt
mer ved fortellingen, men det underliggende materialet er rett og
slett for tynt. Det er prisverdig å ville formidle samtidsmusikken,
men det blir problematisk hvis man først transformerer den
til noe altfor enkelt, til noe den ikke egentlig er.