fabralogo
FBRCD-14; Tapestry

MORGENBLADET, Emil Bernhardt, 13.-19. mai 2016
Klangvev og natur
Syv nye verk vitner om refleksjon blant komponistene. Det kompenserer for uferdighet i formen.
Tapestry – som betyr vevet klede eller tapet heter en ny flott plate med rykende ferske verk av norskbaserte komponister i eta-bleringsfasen. De er alle medlemmer av laboratoriet Ny musikks komponistgruppe og har over flere ar samarbeidet med Telemark kammerorkester og dirigenten Lars-Erik ter Jung. Runder med workshops, revideringer og ikke minst konsertfremføringer ligger bak platen, og mye taler for at denne oppskriften gir resultater: Utover selve musikken, vitner hele utgivelsen - utformet som en liten bok, med fine fotografier innledningsvis om bade visjon og grundighet. Å snakke om et musikalsk generasjonsbilde kan vre vrient, ettersom vi utvilsomt har a gj ore med syv individuelle komponister. Tekstene i omslaget legger da ogsa vekt på forskjellene verkene imellom. Likevel er det vanskelig å komme forbi enkelte fellestrekk som forståelig nok bare delvis kan formuleres av komponistene selv. De bør heller ikke oppfattes som reduserende generaliseringer.
Tilbake til tonaliteten.
Hvis tendensen i samtidsmusikken, ogsa internasjonalt, en tid har dreid mot konsept- eller idebaserte tenkemåter og til en viss grad bort fra det klanglige som orienteringspunkt, kan denne platen tolkes som motkraft - om enn ikke enestaende i norsk sam-menheng. Det dreier seg heller ikke om noen klassisk tilbakevending; flere av verkene - som tittelverket av Stine Sorlie, eller «... i en eller annen oase...» av Eric Skytterholm Egan — er åpenbart pavirket av installasjonsformen, eventuelt sakalt open form, altsa mer eller mindre fri sammensetning av materialet. Mer konkret merkes en reori-entering mot tonaliteten, vel å merke via en muligens vel så viktig naturfascinasjon: Bade Kristin Bolstads «Fra eit landskap», som aysluttes med en kulokk fremfort av komponisten, og åpningsverket «I det stille 1/ Epilog» av Agnes Ida Pettersen, hviler i tonale omgivelser. Sistnevnte understreker dessuten det klanglige gjennom utlagte natur- eller overtoneskalaer. Formen her er typisk. For når komposisjonen fremholder materialet som noe ikkeformet - som naturen selv - er det i forste omgang bare kort varighet som sikrer formal kon-sentrasj on. Det siste gjelder ogsa for Øyvind Mælands «Four for Strings», fire miniatyrer som riktignok i stone grad enn Bolstad og Pettersen benytter utvidede spilleteknikker, delvis kjent fra modernistiske klassikere. Hugo Harmens' verk «Flytende» og nevnte Eric S. Egans stillferdige omgivelse strekker seg derimot over noe lengre tidsrom, men særlig Harmens har fortsatt noe å gå pa i balansen mellom form og materiale.
Hengivent og presist.
Mest helstøpt formalt sett fremstår verket «Brittle Fluid» av Tyler Futrell. Selv med enkle virkemidler, blir pregnante øyeblikk stående som tydelige markører i forløpet. Totalt sett og forskjellene til tross, er det merkbart i alle verkene hvordan komponistene har tatt inn over seg bevegelser i samtiden. Den klanglige og delvis tonale interessen virker reflektert. Og selv om savnet av formal stringens tidvis blir tydelig, må denne mangelen også forstas som konsekvens av fascinasjonen for naturen.
Strykeorkesteret, med sine strenger i lengder og spenn, blir et ideelt medium for denne typen utforskning. Det later gjennom-arbeidet og overbevisende av Telemark kammerorkester, og ter Jungs arbeid fremstår som bade hengivent og presist. Lyden pa selskapet Fabra, mesterlig styrt av fiolinist Geir Inge Lotsberg, er upåklagelig; bade nærvær og romlighet er godt balansert. Langsiktig arbeid, talmodighet og musikalsk insistering har altså åpenbart gitt uttelling, og Tapestry star i dag som et markant utsagn i det norske kunstmusikklandskapet.

Aftenposten. Maren Ørstavik, 08.apr.2016
Det er faktisk ingen selvfølge at det finnes en hel generasjon nye, norske kunstmusikkomponister. Men det gjør det altså. Og dette er det de driver med.
Asbjørn Schaatun kan ikke sies å være en del av den nye generasjonen komponister, med sine 55 år og veletablerte komponistkarrière. Men han kommer med noen kloke ord om ny musikk i Norge i sin omslagstekst til denne ferske utgivelsen: Ikke før Norges Musikkhøgskole ble opprettet i 1973 (het tidligere Østlandets musikkonservatorium), fikk man egentlig noe skikkelig komponistmiljø å snakke om i Norge. Før det opererte komponistene i større grad hver på sin egen tue — og bare det å kunne snakke om en ny generasjon komponister, er dermed en liten seier i seg selv.
Fysisk lengsel
Utgivelsen Tapestry består av musikk av syv unge komponister som alle er en del av Ny Musikks Komponistgruppe - et arbeids- og utviklingsprogram for yngre komponister i etableringsfasen. Under grunnlovsjubileet i 2014 fikk de i oppdrag å skrive hvert sitt verk for Telemark Kammerorkester, og verkene er nå samlet på CD. Skjønt utgivelsen er ikke bare en CD. Det er en liten bok med tekster av Schaatun og gruppens leder Stine Sørlie og et fotoessay av Erik Johan Worsøe Eriksen. Musikken er kanskje hovedelementet, men tilsammen er det et verk som roper etter å bli holdt og tatt på, både gjennom tittelens referanse til vevnader, bokens tykke papirstruktur og ordene Sørlie skriver selv: «Det er ikke hver dag at vi, i vårt avsidesliggende lille hjørne av musikkverden kan skape et konkret produkt for ettertiden som også inkluderer et fysisk format».
Folkemusikk og stillhet
Men det skjer altså ting i dette avsidesliggende lille hjørnet. Det klareste verket i samlingen er Øyvind Mælands firesatsige Four for Strings , som utforsker tonale og strukturelle utviklinger som går fra noe «grumsete» til noe «rent» - som han selv antyder i teksten. De fire korte satsene gjør det på svært ulike måter, og sammen lager de et interessant narrativ som føles helhetlig og meningsfullt selv på sine knappe ni minutter.
Flere av komponistene har tatt tak i norsk folkemusikk, et nærliggende og forutsigbart valg for en grunnlovsjubileumssetting, og særlig for et strykeorkester fra selveste Telemark. Men det er også vanskelig å gjøre godt, fordi det krever stålkontroll over alle assosiasjonene det vekker hos lytteren. Kristin Bolstad går nærmest kilden og synger rett og slett en kulokk i slutten av sitt verk. Agnes Ida Pedersens I det stille / Epilog er mindre eksplisitt og for meg mer overbevisende.
Eric Skytterholm Egans musikk skiller seg mest ut, ubegripelig stille og innadvendt. Musikken er skrevet for hver enkelt musiker, hvor hvert instrument driver med sitt, ikke som et samlet, flerstemmig verk. Resultatet er en mumlende, hviskende, fascinerende vev av stemmer, så stille at den nesten ikke finnes.
Et øyeblikksbilde
Skapergleden er til å ta og føle på, bokstavelig talt, i den lekre innpakningen - og det er formidlingsgleden også. Sørlies tekst «Musical voyages and conversations» får alle komponistene i tale og lar dem beskrive og diskutere tanker om sine egne og de andres verk. At alt er gjort på engelsk, viser også et ønske om å være tilgjengelig for så mange som mulig.
Tapestry er en vakker utgivelse både fysisk og lydlig. Med musikk som er begrenset til akustisk strykeorkester viser den ikke på langt nær den bredden som finnes blant unge komponister og lydkunstnere i dag, men den gir et fint innblikk i hva noen i den nye generasjonen komponister holder på med.
Other reviews:

FBRCD-12: Thommessen /Bibalo

FBRCD-11: Bite the Dog ll

FBRCD-10: Arvesylv

FBRCD-09: Crossing Patterns

FBRCD-07: Passione

FBRCD-06: Grieg Revisited

Currently in Norwegian only:

FBRCD-15: Anvik-Thoresen-Ravel

FBRCD-14: Tapestry

FBRCD-13: Portraits

FBRCD-08: Jumping Wide

FBRCD-05: Cirrus

FBRCD-04: Nostos

FBRCD-03: 19 March 2004, Oslo Cathedral

FBRCD-02: Oslo String Quartet Falling Upwards

FBRCD-01: Twitter Machine