FBRCD-04, Nostos

Dagens Næringsliv. Tron Jensen, 15/16 oktober 2005.
Uten bunad. Markant cd-debut for strykerne i Telemark Kammerorkester, som spiller tre nye norske verker.

Telemark Kammerorkester ble startet i 1992 og har hele tiden vært ledet av fiolinisten Lars-Erik ter Jung. Først nå kommer debut-cd-en, og det sier mye om hvor lang tid det tar å nå et høyt nivå innen klassisk. Coveret er skoggrønt, det er hardingfeler med på ett av verkene, men Telemark-kulturen har alltid vært åpne for impulser utenfra.
Cd-en har tre særpregde verker. Bjørn Kruse (født 1946) skrev for tre år siden en fiolinkonsert til kammerorkestret og ter Jung. Den heter "Nostos" og er en gledelig overraskelse. Kruse er en slags Sjostakovitsj-inspirert modernist, og denne anmelder synes ofte at den typen komponister kommer litt for lett frem til behagelige harmonier.
Det skjer ikke denne gangen. Fra starten av er vi ikke engang sikre på om det skal nås frem til noe harmonisk. Dette er dramatisk og alvorlig musikk. Den tar seg god tid i hver av episodene, vet å holde tilbake og slippe frem i riktig tid. Pausene er talende. Kruse lykkes med å lage et verk som i bunn og grunn er stillferdig, til tross for mange stemningsleier og utbrudd.
Stilblanding.
Gisle Kverndokk (født 1967) er postmodernist med studiebakgrunn i USA, blant annet. I "Omriss" for kor og kammerorkester tar han i bruk omtrent alt: modernistisk talekor med "viskningar og rop" à la Stockhausen, så plutselig en streng arkaisk korsats à la Stravinsky, videre vitalt strykespill som hos Bartok. Tre dikt av telemarkingen Liv Holtskog (debut 1966) er utgangspunktet. I diktene går natur og tanke i ett, og musikken gjenspeiler forsåvidt dette med sin blanding av sanselighet og abstraksjon. Men det spriker nok for mye, noe diktene ikke gjør.
Abstrakt og jordnær.
Henrik Ødegaard (født 1955) er et nytt navn for denne anmelder. Men cd-en gir meg en helt ideell introduksjon i og med verket "Nyslått, konsert for to hardingfeler og strykeorkester" (2000). Ødegaard tilhører retningen som kalles spektralmusikk: Der er musikkens overtoner et konstruktivt element og ikke bare en berusende sideeffekt. Det er makeløst hvordan Ødegaard lager en kombinasjon av stillestående klangstudier og jordnært slåttespill. En slags Olivier Messiaen på kappleik.
Svært bra.

Smaalenene. Trond Erikson, publisert 02.12.2005
Favoritten!
Det er litt ålreit å måtte klype seg i armen når man hører på ny norsk musikk. For denne plata med Telemark kammerorkester, Lars Erik ter Jung og vokalensembelet Cor, bringer liv til tre ytters spennende verk skrevet de siste fem årene.
Det hele innledes med "Konsert for fiolin og strykeorkester" (2002) av Bhørn H. Kruse. Et suggererende, kraftfullt og klanglig spennende verk. Så kommer på mange måter platas høydepunkt; Gisle Kverndokks "Omriss" for ni strykere og kor (2000). Et brilliant verk som har klangfarger og spenninger i seg som maner til stadige gjennomlyttinger. Kombinasjonen med strykere og den menneskelige stemmen er av det vellykede slaget, med en praktfull gjennomføring av kor og musikere.
Avslutningsvis får vi møte med norsk tradisjonsmusikk ikledd den moderne språkdrakten i Henrik Ødegaards "Nyslått" for to hardingfeler og strykeorkester (2000), med to fremragende solister i Per Anders Buen Garnås og Torgeir Straand. Sprell levende norsk musikk med andre ord.
Her er det bare å la seg fasinere av en spesielt god plate.

Omtale lagt ut på nettet 21.11.2005 av Kjell Moe i Kulturspeilet
Omriss
Ny musikk skal man ikke kimse av. Av og til venter den helt store overraskelsen og stúndom kan vi finne verk som kan vise seg å bli morgendagens klassikere.
Gisle Kverndokk er en komponist som interesserer akkurat i disse tider. Hans opera Den fjerde nattevakt (se vår omtale) har nettopp hatt sin urpremiere på Den Norske Opera og etter den suksess hans verk har hatt er det naturlig å se etter annen musikk av ham.
Dette er en ganske fersk utgivelse og han må dele plassen med en heller uinteressant fiolinkonsert av Bjørn Kruse og en langt mer spennende komposisjon av Henrik Ødegaard for to hardingfeler og strykeorkester.
Men Gisle Kverndokks Omriss vekker på langt nær samme begeistring som hans opera. Man kan neppe unnlate å se på det som nettopp et riss, et slags øvingsnummer for den store utfordringen det er å skrive opera.
Lang mer fenger uvandte instrumentkombinasjoner av Henrik Ødegaard. Her bruker han ikke bare en hardingfele men to. Samspillet dem i mellom og med et strykeorkester i bakgrunnen er fascinerende. Det er langt fra noe offer til folkemusikkhalvtimens mange tilhengere - det er jo på sett og vis også det! - men slik denne sekssatsige konserten er lagt opp er noe av det interessante hvordan han nettopp unngår å spekulere i hardingfelas unike klanger.
I stedet fengsles vi av musikken og klangbildet og hardingfelenes toner fletter seg inn sammen med de øvrige strykerne. Det er dette som fascinerer og gjør denne komposisjonen til mer enn interessant.
Telemark Kammerorkester spiller og for oss var dette et nytt og interessant bekjentskap.

Tore Skaug, Telemark Arbeidarblad
Når Telemark Kammerorkester omsider gir ut ein lenge planlagd cd, er det krevjande stoff dei har å by publikum.
Alle dei tre verka er musikk frå vår tid. Frå Bjørn Kruses fiolinkonsert, tinga og urframført av Lars-Erik ter Jung og orkesteret for tre år sidan, videre til Gisle Kverndokks «Omriss» til tekstar av sauheradlyrikaren Liv Holtskog, og til Henrik Ødegaards «Nyslått» for to hardingfeler og strykeorkester.
Den blei komponert til og urframført ved innleiinga til Myllargut-året.På cd-en, som på opningskonserten i april 2001, er Bø-spelemennene Per Anders Buen Garnås og Torgeir Straand solistar.
HARDINGFELA BEST
Som ein kan vente, er det teknisk sett ingenting å innvende. ter Jung er ein av landets fremste på fiolin, og som orkesterleiar maktar han å få musikarane til å yte sitt aller beste.
Bjørn Kruses «Nostos» har dessutan ein tonalitet som gjer verket «spiseleg» for fleire enn svorne tilhengarar av ny musikk.
Det same kan vanskeleg seiast om Kverndokks «Omriss» med ni strykarar og vokalensemblet Cor. Visst er det vokale prestasjonar av høg klasse, men her blir dissonansane nesten manierte, og tekst og tonar smeltar sjeldan saman.
Truleg er det tretti år med nærleik til hardingfeletradisjonen som slår ut. Iallfall er det slik for underskrivne at først når hardingfeleklangen gjer seg gjeldande, blir det for alvor spennande å lytte til denne cd-en.
Sjølv om Per Anders og Torgeir her må rette seg etter eit partitur og aldri får sleppe seg laus i ein real kadens, er Ødegaards «Nyslått» med på å gi albumet ein identitet det elles ikkje ville hatt.
MÅ DET VERE ENGELSK?
Cd-omslaget har lite å fortelje om innhaldet. Skriftgraden er dessutan så liten at teksten knapt blir leseleg.
Ein må vidare truleg berre akseptere at utgjevarane ønskjer å meddele seg på engelsk, men eg sit med ei beklemmande kjensle av at her har kvalitetssikringa svikta.
For skal det først vera engelsk, bør ein vel unngå formuleringar som tvingar ein til å tenkje Tande P?

Klassisk Musikkmagasin 4 - 2005, Martin Anderson
Nostos
Jeg var ikke sikker på hvordan jeg skulle ta for meg av denne CDen da den dukket opp. Bjørn H. Kruse (1946) var ikke stort mer enn et navn for meg, jeg hadde hørt - og mislikt - en obokonsert av Gisle Kverndokk (1967), og jeg hadde aldri hørt om Henrik Ødegaard (1955). Derfor var det en glede å oppdage at Kruses freske Nostos, for fiolin og strykere, er plassert på kanten av folkeinspirasjon og modernisme - noe lignende Per Henrik Nordgren i Finland, han skriver også gjerne for strykere, særlig Österbotten Kammerorkester.
Jeg er redd at Kverndokks Omriss, enda et stykke mild men pregløs modernisme, ikke gjorde større inntrykk på meg enn obokonserten hans. Og Ødegaards konsert, formet i seks korte satser, var fengslende til å begynne med, i måten han smeltet de to hardingfelene inn i orkesterstrykerne på, men jeg synes ikke at han skapte nok kontrast gjennom stykkets 17 minutter til at det ble noe virklig særegent. Ikke desto mindre forlyster klangen av to kontrasterende strykerverdener øret, med Ødegaards Brittenske tonespråk, krydret med summing fra hardingfelene og clustere fra ensemblet.
Siden det ikke følger med noe CD-hefte med informasjon om stykkene - utover at de er alle bestillt av Telemark Kammerorkester og Lars-Erik ter Jung - har jeg ikke så mye å fortelle om deres bakgrunn. Det som imidlertid åpenbares med det samme, er livlighet og entusiastisk formidlingsevne i spillet, samt utmerket innspillingslyd.