fabralogo
FBRCD-05: Cirrus.

Morgenbladet. Magnus Andersson, 15. juni 2007.
Klingende tidsfilosofi
Uansett hvor gode tanker komponister har om hvordan de fanger publikum, vil suksessen avhenge av bearbeidelsen av materialet.

Cikada strykekvartett spiller stykker av Cecilie Ore, Emil Bernhardt, David Bratlie og Eivind Buene.
Med sin Strykekvartett sier Emil Bernhardt at han iscenesetter tid på forskjellige måter. Han arbeider med ulike tettheter av informasjon, eller med hans egne ord, med mellomrommet mellom initiativer og resonanser, med tidens udefinerbare fleksibilitet, med grensen mellom hyperaktivitet og stagnasjon, og med diskontinuerlige hendelser.
I teorien er det enkelt å skjønne at balanse, smak, kunstnerisk teft består i å prøve ut grenser, å tøye dem uten å forstrekke musikken. I praksis spiller det liten rolle hvor mange ligninger du kjenner for å beskrive fysisk likevekt når du skal balansere på slak line. Bernhardt lykkes likevel forbilledlig med å velge et materiale som kler hans idé, og i møtet mellom ideen og måten han behandler materialet som gir ideen klang, fremstår musikken som formet til en meningsfull dramaturgisk helhet.
Fragmentarisk. Det har ofte forundret meg hvorfor noe musikk, som i en enkel analyse av parametere som dynamikk eller informasjonstetthet fremstår som fragmentarisk, likevel snakker til lytteren som form, som dramaturgisk helhet. Jeg tror at Bernhardts musikk har ført meg nærmere en forståelse av dette. I dette fall tror jeg det ligger nettopp i det nevnte møtet mellom materiale og idé, hvor de er gjensidig utfordrende og aldri skygger for hverandre.
Dessuten, og dette er sjeldent, innser Bernhardt begrensningene ved sitt materiale, noe som gjør at de tre satsene ikke fremstår som stort mer enn aforismer, som en anelse av en fortettet storform som muligens ville gått i oppløsning hvis den ble tatt ut mer enn Bernhardt har valgt å gjøre.
Motpoler. David Bratlies Strykekvartett og Cecilie Ores Cirrus kan sees som motpoler, og som tangerer de dramaturgiske tanker jeg har skissert i forbindelse med Bernhardts stykke. Bratlie setter dramaturgien fremst og ledsager trygt lytteren gjennom de ti minutter verket varer.
Likevel sitter ikke undertegnede igjen med en følelse av at materialet han bygger sin dramaturgi er like vesentlig som det Bernhardt behandler. Den andre siden er Cecilie Ore, som er en mester på å velge et vesentlig materiale, som maler helt unike teksturer som er umiskjennelig hennes egne, hvor de beslektede gestene spruter i alle retninger. Har du ikke hørt det, har du en vidunderlig oppdagelse fremfor deg.
Likevel, selv om jeg elsker hennes teksturer, selv om de stadig varieres, skjønner jeg ikke – selvfølgelig på et intuitivt, musikalsk plan – hvordan musikkens dramaturgi er formet eller om musikken bærer i et kvarter. Når det gjelder Eivind Buenes musikk har undertegnede så langt ikke skjønt bæret av den, men istedenfor å spy ukvemsord over den uttrykker jeg en forhåpning om at det er noe med min lytterkompetanse som er utilstrekkelig.
Menneskelig komponent. Med sitt Rehumaniseringsprosjekt prøver Helge Iberg å gi samtidsmusikken tilbake en menneskelig komponent den aldri har mistet. Selv ikke med de mest intrikate tilfeldighetsmetoder er det mulig å skrive noe umenneskelig, fordi komponisten må alltid stille et spørsmål for å få til noe som helst. Iberg ønsker å snakke til en bredere offentlighet med sin musikk, men selv om verket Dromo Dance ikke bygger på de store kontrastene fremstår det som fragmentert.
I kortere former, som i sangene på platen, dveler han langt mer ved fortellingen, men det underliggende materialet er rett og slett for tynt. Det er prisverdig å ville formidle samtidsmusikken, men det blir problematisk hvis man først transformerer den til noe altfor enkelt, til noe den ikke egentlig er.

Other reviews:

FBRCD-12: Thommessen /Bibalo

FBRCD-11: Bite the Dog ll

FBRCD-10: Arvesylv

FBRCD-09: Crossing Patterns

FBRCD-07: Passione

FBRCD-06: Grieg Revisited

Currently in Norwegian only:

FBRCD-15: Anvik-Thoresen-Ravel

FBRCD-14: Tapestry

FBRCD-13: Portraits

FBRCD-08: Jumping Wide

FBRCD-05: Cirrus

FBRCD-04: Nostos

FBRCD-03: 19 March 2004, Oslo Cathedral

FBRCD-02: Oslo String Quartet Falling Upwards

FBRCD-01: Twitter Machine