SHADOWS' DREAM
TRONDHEIMSOLISTENE

MORGENBLADET 9.7. 2021, Emil Bernhardt:

Gode verk for strykeorkester vokser ikke på trær, som det heter. Trond­heimsolistene har på sin siste plate likevel lykkes med å samle et både variert og jevnt utvalg stykker av nordiske samtidss­kompo­nister - seks verk som får stå hver for seg, uten å hverken dominer eller havne i skyggen av hverandre.

Fartein Valens Legende op. 1 er riktignok fra 1908 og opprinnelig for klaver. Men her høres verket i et imponerende arrangement for strykere signert Tore Martinsen. Spillende leder Geir Inge Lotsberg trekker de lange linjen gjennom et overbevisende drama. Det smått surrealistiske «Some Aspects of Peltoniemi Hintrik's Funera March» av finske Aulis Sallinen gir en dose humoristisk gravalvor, mens svenske Britt Byström går i lavmælt dialog med romantikeren Gade. Islandske Anna Thorvaldsdottir maler på sin side et skimrende landskap i verket Illumine, tilsynelatende anonymt, men ikke uten egenart.

I tittelverket Skyggers drøm har Lasse Thore­sen dessverre forlatt sine mikrotonale finesser til fordel for et rytmisk driv som tidvis minner om en heller traurig neoklassisistisk me­kanikk. Samtidig vitner verkets to satser om Thoresens impone­rende formale teft og solide instru­mentasjonskunst.

For min del er det nok danske Per Nørgårdsds Out of this World - Parting (Witold Lutoslawski in memoriam), tvunnet ut i figurer helt på grensen til det uforståelige, som blir høyde­punktet. Her viser også Trondheimsolistene sin sans for finstilte klangnyanser og glassklare flageoletter, godt balansert og nyan­sert gjengitt på Lotsbergs eget plateselskap Fabra.

KLASSEKAMPEN 16.8. 2021, Egil Baumann:
Kammerskygger. En fest for strykere og tolkningskunst.

Musikk for strykere er en besetning som har en sentral plass innenfor den klassiske musikken. Den befinner seg et sted mellom orkestermusikk og kammermusikk. Hvis kam­mer­mu­sikk defi­neres som «solistisk ensemble­musikk for to eller flere medvirkende» (Cappelens musikk­leksikon), så er vel stryke­musikk delvis innenfor denne definisjonen. Sam­tidig fram­føres denne musikken som oftest av strykerne i et kammer­orkester, som her med Trondheim­solistene.

Jeg tror noe av fascinasjonen ved denne formen for musikk ligger i dette skjæringspunktet mellom det buldrende symfo­niorkesteret og den mer intime strykekvartetten. Strykere er jo, tross alt, lidenskapens stemme innen­for den klassiske musikken. Så er da også flere verker for strykere arrange­menter av nettopp strykekvartetter. Mest kjent er nok Rudolph Barsais stryke­versjon av Sjostakovitsj sin åttende strykekvartett, eller Mahlers arrangement av Schuberts «Piken og døden». Mahler går rett inn i denne orkester-kammerproblemstillingen, da han ønsket å løfte kammermusikken ut av kammeret og inn i den store konsertsalen. Litt mindre kjent, kanskje, er grunnleggeren av Trondheimsolistene, Bjarne Fiskum, sitt arrangement av Griegs strykekvartett.

Ellers har mye av denne musikken for strykere et tilbakeskuende preg, som Griegs «Holbergsuite», eller Brittens «Simple Symph­onie». Mer alvor ligger nok i Richard Strauss' «Metamorphosen» for 23 solostrykere, eller det optimale lengsels­stykket: Samuels Barbers «Adagio for strykere», som er fra hans ene strykekvartett. Verkene på «Shadows' Dream» viderefører denne trenden: Fartein Valens «Le­gende» er opp­rinnelig et klaverstykke som her er arrangert av Tore Martinsen. Finske Aulis Sallinens «Some Aspects of Peltoniemi Hintrik's Funeral March» er egentlig hans tredje stryke­kvartett. De resterende verkene, svenske Britta Nystrøms «A Walk to GADE», islandske Anna Thor­valdsdottirs «Illumine», danske Per Nærgårds «Out of this World» og Lasse Thoresens «Skyggers Drøm», tittelverket på plata, er alle originalt skrevet for strykere.

Det spilles godt her, på en innspilling der alle verkene skjærer klar av strykemusikkens største fallgruve: dens mangel på fargerik tekstur. Eller klarere sagt: faren for en grå og kjedelig klang. Stykket som ligger fare­truende nær her er Martinsens versjon av Valens «Legende», som nok hadde blitt enda bedre med en mer sofistikert bruk av strykerne. Det morsomste stykket er uten tvil Sallinens variasjoner over en begravelses­marsj, en form­type han ofte tar i bruk. Her fører strykeversjonen til at stykket får en langt rikere palett enn den originale strykekvartettversjonen. Det blir veldig tydelig i en av satsene som domineres av pizzicatospill. Stykket vinner også i intensitet i denne versjonen, ved at de disso­nerende partiene slår kraftigere ut. De dynamiske kontrastene blir rett og slett større i denne marsjen, der de sørgende åpenbart, skal vi tro musikken, snubler av og til. Tittelstykket av Thoresen er en studie i hvordan skrive variert for strykere. Særlig den første satsen klinger klangrik og variert som få gj0r ham etter. Den andre satsen er mer rytmisk orientert med en slags neoklassisk motorikk med noko attåt.

Nørgårds «Out of This world», et stykke skrevet i forbindelse med den polske komponisten Lutoslawskis død, viser igjen hvilken komponist Nør­gård er. Også her balanseres det enkle med det komplekse. På en måte faller aldri kom­posisjonen, som så ofte hos Nørgård, helt på plass. Heller ikke her. Det kan sies mye om denne musikken, men reinspikka sørge­musikk er det i hvert fall ikke. Bystrøms og Thorvaldsdottirs stykker viser igjen hvilket nivå Trondheim­solistene er på. Dette er en fest for strykere og tolkningskunsten. Punktum.