Åm Kimen, musikk fra operaen
Terjungensemble, dir. Lars-Erik ter Jung
Fabra FBRCD 18 (45 minutter)
Å arrangere, transkribere eller rekomponere musikk fra opera til orkesterkonsert er ikke nytt. Hindemith (Mathis der Maler fra Die Harmonie der Welt), Prokofjev (Symfoni nr. 3 fra Den brennende engel) og Hans Werner Henze (Symfoni nr. 4 fra andre akt av König Hirsch), er velkjente eksempler; Ketil Hvoslef skrev om vokalstemmene i operaen Barabbas (2000-4) i 2011, riktignok ikke som en symfoni, men til instrumentale linjer i sin «opera uten sangere» (jeg anmeldte den januar i fjor). I Kimen har Magnar Åm – som blir 70 til neste år – gått et skritt videre ved å doble de vokale linjene i akkompagnementet til strykeorkesteret fra originalversjonen. Slik kan musikken lett fremføres i en instrumental, alternativ konsertversjon, og det er hva Lars-Erik ter Jung og hans Terjungensemble har spilt inn her.
Kimen er basert på Tarjei Vesaas’ roman fra 1940, der en mystisk fremmed med voldelig fortid dukker opp i et tilsynelatende rolig, fjerntliggende øysamfunn, og umotivert myrder den første piken han møter. Han blir så jaktet på og myrdet som hevn av pikens bror, med støtte av resten av øysamfunnet – som deretter føler sterk skyld over å ha medvirket til all denne volden, utløst i løpet av en kort periode. Vesaas setter den menneskelige volden opp som en motsats til den brutale volden på husdyr. Dette kontrapunkteres igjen i Åms intense verk, der folkemusikklignende temaer varieres og vris for å gjenspeile volden utført av hovedpersonene.
Fra et utvidet orkesterpartitur flyter musikken som et slags symfonisk dikt eller variasjonsverk, alt holdt sammen av Åms kraftfulle blikk på de dramatiske hendelsene. Fiolinisten Ricardo Odriozola har i sosiale medier kommentert at han føler at Kimen er «en samling av alle Åms kompositoriske kjennetegn på en måte som gjør musikken tilgjengelig, men likevel utfordrende. I hans tonespråk står utvidet tonalitet side om side med fri tonalitet, og lyder alltid vakker. Smertefullt vakkert, til tider». Jeg er ikke uenig. Terjungensemble fremfører musikken med smertefullt overbevisende virtuositet og feilfri intonasjon og presisjon. Dette gjør at Åms musikk får mulighet til å nå alle sine uttrykksmessige mål og klinger i øret lenge etter at siste tone har dødd hen. Fabras lyd er førsteklasses.