MAJA RATKJE. TRONDHEIMSOLISTENE

klassiskmusikk.com:
Ratkje Pictures from a Sinking City. Tale of Lead and Frozen Light
TrondheimSolistene

Fabra FBRCD-20 (37 minutter)
Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (f. 1973) er en av Norges ledende kompo­nister, og etter eget utsagn, en ujevn en. Som den fødte og livlige impro­visatør hun er, løfter hun vanligvis sin oppfinnsomhet inn i de komponerte verkene. Hun er ikke alltid fornøyd med resultatet, tilstår hun i begynnelsen av intervjuet i CD-heftet til denne fine nye utgivelsen, men de to verkene for strykeorkester (uten dirigent) som spilles her syns hun «faktisk er ganske fine». Etter min mening er den bedømmelsen helt på sin plass: Begge er flotte tilskudd til strykeorkester-repertoaret og de spilles med livlig klarhet og presisjon av Trondheim­Solistene, som bestilte Pictures from a Sinking City.

Inspirasjonen til Tale of Lead and Frozen Light er til syvende og sist fra Beethovens (Stryke­kvartett Op 59/1, tematiske fragmenter som er om­arbeidet i partituret), så utgivelsen på slutten av Beethovens 250-årsjubileum passer godt. Opprinnelig var den hennes Strykekvartett nr. 1, Tale of Lead and Light, utgitt i 2011 og på 2L i 2015 (2L106; som jeg ga en entusiastisk omtale av). På det tidspunktet var verket allerede blitt utvidet og om­instrumentert for stryke­orkester, og det er denne versjonen som er innspilt her. Kvartetten skiftet ettertrykkelig retning etter de forferdelige hendelsene 22. juli i det året Breivik myrdet 77 mennesker. Det større, orkestrale lerretet forsterker Ratkjes flerlags-reaksjon, tekst­urene er mindre belyst, den musi­kalske dyb­den er flerdimensjonal. Resultatet er over­bevisende.

Det er også Pictures from a Sinking City (2019), et tonedikt i alt annet enn navnet, som ble urfremført av TrondheimSolistene i januar 2020. Tittelen vil få de fleste lyttere til å tenke på Venezia, men det komponisten hadde i tankene var heller «assosiasjoner til myten om den sunkne byen, Atlantis, og sivilisasjonens ødeleggelse.» (Kanskje likevel ikke så langt fra Venezia). Den musikalske samtalen her er ganske annerledes, friere og mer improviserende, der Ratkje «påfører materialet en slags kompositorisk vold» som metafor for ideen om ødeleggelse. Sjelden har forestillingen om sammenbrudd av alt vi kjenner til blitt uttrykt så overbevisende. Trond­heim­Solistenes fremførelse av begge verkene er upåklagelig i presisjon og musikalsk forståelse. De klinger som om de har spilt begge verkene i årtider, ikke bare noen få år eller, som i Pictures’ tilfelle, uker. Fabras lyd er veldig fin, men man trenger tid til refleksjon etter å ha hørt disse fantastiske verkene.
Publisert 14.12.20

Dagens Nyheter, Stockholm. Martin Nyström:

 

musikkritikk.no, Magnus Andresson:
Pictures From a Sinking City and Tale of Lead and Frozen Light.
2 Pieces for String Orchestra by Maja S.K. Ratkje.
Trondheimsolistene

Musikalsk spilt samtidsmusikk
Det høres lekende musikalsk og naturlig og enkelt når Trondheimsolistene spiller musikk av Maja S.K. Ratkje. Jeg kan legge til enkelt. Og det slår meg at dette er så langt man kan komme fra en tolkning som klinger som «kompleks sam­tidsmusikk». Ikke at Ratkjes musikk ikke er kompleks, men det er noe med at musikerne spiller som om har musikken under huden, som om relasjonen til den er nær, og frasene veller ut av dem med like deler naturlighet som nød­vendighet.

Nå er dette et tema jeg har vært opptatt av en stund, hvordan jeg opplever at samtidsmusikken med årene klinger mindre «samtidete». Jeg opplever at samtidsmusikk ikke trenger å være verken kompleks eller vanskelig til­gjengelig, og jeg lurer på om det er mine ører og min lytteerfaring som er i ferd med å forandres eller om det er en trend i tiden. Jeg tror definitivt at det også er noe av det siste, altså en trend. Jeg tenker ikke så mye på at selve samtidsmusikken er blitt forandret i en mer vennlig retning, men jeg tenker på at utøvere generelt har omfavnet samtidsmusikken med alt større varme og inder­lighet. Det skaper på generelt grunnlag mer levende tolkninger som gjør musikken mer interessant og relevant for flere.

Kammermusikk for stort ensemble
Uansett mine spekulasjoner om samtids­musikktolkningens stilling i nåtiden har relevans eller ikke, er det verd å merke at begge verkene på platen er skrevet og tenkt uten dirigent. Ratkje tenker dette gir utslag i større fokus og kommunikasjon mellom musikerne, og her ligger definitivt noe av det musikantiske som jeg mener å høre i innspilingen. Ja, det er lett å være enig i at Trondheimsolistene presterer tett kammer­musikkspill – vel å merke for et sin­foniettastort ensemble med seksten musikere.

Noe annet som er verd å merke er at det var en ensemblet selv, med kunstnerisk leder Geir Inge Lotsberg i spissen, som tok initiativ til inn­spillingen. Som Ratkje sier: «Jeg ble bare informert om det.» Dette initiativet tenker jeg er nok et tegn på at dette er musikk som musikerne har en relasjon til. Det er noe de allerede har gått dypt inn i og ønsker seg enda dypere i.

Samtale
Selv om jeg ennå ikke har snakket om musikken må jeg si noe om tekstheftet, som består i en samtale mellom Ratkje og Bodil Maroni Jensen. Maroni Jensen stiller vesentlige spørsmål om musikkens struktur, relaterer det til egen lytteopplevelse og snakker om inspirasjonskilder for Ratkje. De snakker også om det tilsynelatende store spennet mellom komposisjon og Ratkjes virksomhet som improvisasjonsmusiker. Dessuten blir vi kjent med det uhyrlig spennende mennesket som heter Maja S.K. Ratkje, som bor på Svartskog, har brukt pandemien til å oftere si nei slik at hun får komponert mer, som elsker tiden med familien i naturen, og har et brennende politisk miljøengasjement.

Med samtaler som denne er det lett å utrope Maroni Jensen til landets beste musikkjournalist – i alle fall på samtidsmusikk. Det eneste å innvende på tekstheftet er at det med fordel kunne blitt publisert på norsk i tillegg til engelsk.

Vakre melodilinjer
Platen består av to verk som hvert varer i cirka atten minutter. Først ut er Pictures From a Sinking City. Det aller første Ratkje nevner i tekstheftet er at hun «arbeidet med lange melodiske linjer som hun demolerte på for­skjellige måter». Så snakker om hun å se potensialet i «tingene som lander på utsiden, på søppelet». Og at flommen i Venezia kom som ytterligere en inspirasjon til verket. Og hun snakker om Atlantis, sivilisasjoner generelt, klimaforandringene og destruksjon.

Jeg blir mest opptatt av de lange melodiske linjene, og det skulle ikke mer til enn denne lille nøkkelen for at jeg kunne la et av Ratkjes komponerte verk gå dypere inn på meg enn tidligere. Ofte har jeg ikke skjønt eller kunnet annamme hennes strukturer. Jeg har ikke skjønt hvorfor verkenes deler har vært stablet slik de har vært. Men med melodisk fokus gir alt mening her. Selv om Ratkje sier at hun ikke «forfiner musikken slik at det skinner krystallklart eller nostalgisk-romantisk», er det en skjønnhet i melodiene. Jeg tenker at denne skjønnheten er noe av hva som må være så tiltalende for ensemblet å spille, og som gjør tolkningen så levende.

I begynnelsen klinger en skarp liten sekst som utgangspunkt for et motiv. Selv om det høres ut som at det kun er et enkelt instrument som spiller den, kommer andre raskt inn og støtter opp under melodien. Det blir gjort med stille klanglig for­sterking av en tone eller at et annet instrument blir med på et intervall eller to. Sånn sett løfter Ratkje fram skygger, melodiens over- og undertoner og kanskje til og med melodiens støy. Noen toner følger der musikken består mer i skyggene enn i melodi.

Med melodibasert musikk er det også naturlig at Ratkje gjenbruker motiver og fragment som fremstår som klart gjenkjennelige. Verket er imidlertid ikke bare ett eneste langt spenn av videreføring, som man jo kunne tenke når Ratkje sier dette om lange melodier, men hun avgrenser verket til forskjellige små tidsbundne kontemplasjoner over forskjellig melodi­mate­riale, noe som gir verket en nerve å følge gjennom de 18 minuttene. Hun snakker også om verket som en type variasjon.

Beethovensk mentalitet
Det andre verket er Tale of Lead and Frozen Light, opprinnelig skrevet for Engegård­kvartetten. Verket var tenkt å være med på kvartettens plate der de spiller Beethovens op. 59. Slik ble det ikke, og det er først med denne bearbeidelsen at verket er blitt tatt opp. Vi har imidlertid med en så vesentlig omskriving å gjøre at det nå er blitt fem minutter lenger. Ratkje har en helt annen kompositorisk mentalitet i dette verket enn i Pictures. Jeg snakker ikke om at hun har brukt fragmenter fra Beethoven, som er ganske vanskelige å høre dersom du ikke vet at det er hva hun har gjort. Men jeg snakker om at dette er en gestisk måte å forholde seg til musikalsk tid og bearbeide musikken på. Som mot slutten av satsen. Der ligger ensemblet med duse tremoli og triller. Klangen beveger seg diskret, og teksten er befridd fra melodi. Dette er bare stemning som legges ut som et formelement.

Etter å ha latt klangene klinge ut, nesten som om hun avsluttet verket, kommer en pause. Men verket er ikke slutt. En lignede introverk klang kommer, men nå med flageoletter over det duse, og dermed er det mer bevegelse, selv om det fremdeles ikke er noe melodisk materiale hun arbeider med. Bevegelsen fører tankene til en coda eller en finale. Det er imidlertid ikke som en avslutning med feirende ekstrovert uttrykk, men stadig i mørkets tegn. Dermed skal det ikke mer til enn noen pizzicatoer og liggende akkorder for å gjøre satsen både tykkere og mer intens. Det stopper på en enkelt tone, som om verket virkelig prøver å runde av seg selv. Men noe mekanisk og tvingende følger, og nok en enkelt tone bønner om å komme til en avslutting. Noen akkorder lar musikken fortsette, selv om tiden er i ferd med å stoppes opp. Og musikken kollapser. Med en ned­adgående glissando, over hvilken det spilles stadig tynnere klanger over alle strengene på strykeinstrumentene, går energien ut av verket, og alt kan slutte på en døende enkelt tone.

Poenget med denne lille lytteanalysen er å si at verket egentlig er ganske tradisjonelt gestisk skrevet. Dersom det var skrevet med tonale akkorder kunne jeg sikkert brukt omtrent samme ord for å snakke om et verk av Beethoven, eksempelvis en de tre kvartettene i op. 59.

Tekst som nøkkel
Jeg trengte de små nøklene fra tekstheftet for å få Ratkjes verk til å helt leve i lyttebevisstheten, og disse to verkene fremstår som gjennomarbeidede og gode lytteopplevelser, en opplevelse som ikke kan skilles fra hvor organisk, levende og inderlig Trondheimsolistene spiller.