|
Uten bunad
"Markant cd-debut for strykerne i Telemark Kammerorkester,
som spiller tre nye norske verker."
Telemark Kammerorkester ble startet i 1992 og har hele tiden
vært ledet av fiolinisten Lars-Erik ter Jung. Først
nå kommer debut-cd-en, og det sier mye om hvor lang tid det
tar å nå et høyt nivå innen klassisk. Coveret
er skoggrønt, det er hardingfeler med på ett av verkene,
men Telemark-kulturen har alltid vært åpne for impulser
utenfra.
Cd-en har tre særpregde verker. Bjørn Kruse (født
1946) skrev for tre år siden en fiolinkonsert til kammerorkestret
og ter Jung. Den heter "Nostos" og er en gledelig overraskelse.
Kruse er en slags Sjostakovitsj-inspirert modernist, og denne anmelder
synes ofte at den typen komponister kommer litt for lett frem til
behagelige harmonier.
Det skjer ikke denne gangen. Fra starten av er vi ikke engang sikre
på om det skal nås frem til noe harmonisk. Dette er
dramatisk og alvorlig musikk. Den tar seg god tid i hver av episodene,
vet å holde tilbake og slippe frem i riktig tid. Pausene er
talende. Kruse lykkes med å lage et verk som i bunn og grunn
er stillferdig, til tross for mange stemningsleier og utbrudd.
Stilblanding. Gisle Kverndokk (født 1967) er postmodernist
med studiebakgrunn i USA, blant annet. I "Omriss" for
kor og kammerorkester tar han i bruk omtrent alt: modernistisk talekor
med "viskningar og rop" à la Stockhausen, så
plutselig en streng arkaisk korsats à la Stravinsky, videre
vitalt strykespill som hos Bartok. Tre dikt av telemarkingen Liv
Holtskog (debut 1966) er utgangspunktet. I diktene går natur
og tanke i ett, og musikken gjenspeiler forsåvidt dette med
sin blanding av sanselighet og abstraksjon. Men det spriker nok
for mye, noe diktene ikke gjør.
Abstrakt og jordnær. Henrik Ødegaard (født
1955) er et nytt navn for denne anmelder. Men cd-en gir meg en helt
ideell introduksjon i og med verket "Nyslått, konsert
for to hardingfeler og strykeorkester" (2000). Ødegaard
tilhører retningen som kalles spektralmusikk: Der er musikkens
overtoner et konstruktivt element og ikke bare en berusende sideeffekt.
Det er makeløst hvordan Ødegaard lager en kombinasjon
av stillestående klangstudier og jordnært slåttespill.
En slags Olivier Messiaen på kappleik.
Svært bra.
Tron Jensen
Dagens Næringsliv 15/16 oktober 2005.
Home>>>
Favoritten!
TELEMARK KAMMERORKESTER: "Nostos", Fabra FBRCD-04 (2005)
Spilletid: 48:18
Det er litt ålreit å måtte klype seg i armen
når man hører på ny norsk musikk. For denne plata
med Telemark kammerorkester, Lars Erik ter Jung og vokalensembelet
Cor, bringer liv til tre ytters spennende verk skrevet de siste
fem årene.
Det hele innledes med "Konsert for fiolin og strykeorkester"
(2002) av Bhørn H. Kruse. Et suggererende, kraftfullt og
klanglig spennende verk. Så kommer på mange måter
platas høydepunkt; Gisle Kverndokks "Omriss" for
ni strykere og kor (2000). Et brilliant verk som har klangfarger
og spenninger i seg som maner til stadige gjennomlyttinger. Kombinasjonen
med strykere og den menneskelige stemmen er av det vellykede slaget,
med en praktfull gjennomføring av kor og musikere.
Avslutningsvis får vi møte med norsk tradisjonsmusikk
ikledd den moderne språkdrakten i Henrik Ødegaards
"Nyslått" for to hardingfeler og strykeorkester
(2000), med to fremragende solister i Per Anders Buen Garnås
og Torgeir Straand. Sprell levende norsk musikk med andre ord.
Her er det bare å la seg fasinere av en spesielt god plate.
Av: Trond Erikson Publisert : 02.12.2005 - Smaalenene
Home>>>
Omriss
Ny musikk skal man ikke kimse av. Av og til venter den helt store
overraskelsen og stúndom kan vi finne verk som kan vise seg
å bli morgendagens klassikere.
Gisle Kverndokk er en komponist som interesserer akkurat i disse
tider. Hans opera Den fjerde nattevakt (se vår omtale) har
nettopp hatt sin urpremiere på Den Norske Opera og etter den
suksess hans verk har hatt er det naturlig å se etter annen
musikk av ham.
Dette er en ganske fersk utgivelse og han må dele plassen
med en heller uinteressant fiolinkonsert av Bjørn Kruse og
en langt mer spennende komposisjon av Henrik Ødegaard for
to hardingfeler og strykeorkester.
Men Gisle Kverndokks Omriss vekker på langt nær samme
begeistring som hans opera. Man kan neppe unnlate å se på
det som nettopp et riss, et slags øvingsnummer for den store
utfordringen det er å skrive opera.
Lang mer fenger uvandte instrumentkombinasjoner av Henrik Ødegaard.
Her bruker han ikke bare en hardingfele men to. Samspillet dem i
mellom og med et strykeorkester i bakgrunnen er fascinerende. Det
er langt fra noe offer til folkemusikkhalvtimens mange tilhengere
- det er jo på sett og vis også det! - men slik denne
sekssatsige konserten er lagt opp er noe av det interessante hvordan
han nettopp unngår å spekulere i hardingfelas unike
klanger.
I stedet fengsles vi av musikken og klangbildet og hardingfelenes
toner fletter seg inn sammen med de øvrige strykerne. Det
er dette som fascinerer og gjør denne komposisjonen til mer
enn interessant.
Telemark Kammerorkester spiller og for oss var dette et nytt og
interessant bekjentskap.
Omtale lagt ut på nettet 21.11.2005)
av Kjell Moe i Kulturspeilet
Home>>>
Når Telemark Kammerorkester omsider gir ut ein lenge planlagd
cd, er det krevjande stoff dei har å by publikum.
Av: Tore Skaug Telemark Arbeidarblad
Alle dei tre verka er musikk frå vår tid. Frå
Bjørn Kruses fiolinkonsert, tinga og urframført av
Lars-Erik ter Jung og orkesteret for tre år sidan, videre
til Gisle Kverndokks «Omriss» til tekstar av sauheradlyrikaren
Liv Holtskog, og til Henrik Ødegaards «Nyslått»
for to hardingfeler og strykeorkester.
Den blei komponert til og urframført ved innleiinga til Myllargut-året.På
cd-en, som på opningskonserten i april 2001, er Bø-spelemennene
Per Anders Buen Garnås og Torgeir Straand solistar.
HARDINGFELA BEST
Som ein kan vente, er det teknisk sett ingenting å innvende.
ter Jung er ein av landets fremste på fiolin, og som orkesterleiar
maktar han å få musikarane til å yte sitt aller
beste.
Bjørn Kruses «Nostos» har dessutan ein tonalitet
som gjer verket «spiseleg» for fleire enn svorne tilhengarar
av ny musikk.
Det same kan vanskeleg seiast om Kverndokks «Omriss»
med ni strykarar og vokalensemblet Cor. Visst er det vokale prestasjonar
av høg klasse, men her blir dissonansane nesten manierte,
og tekst og tonar smeltar sjeldan saman.
Truleg er det tretti år med nærleik til hardingfeletradisjonen
som slår ut. Iallfall er det slik for underskrivne at først
når hardingfeleklangen gjer seg gjeldande, blir det for alvor
spennande å lytte til denne cd-en.
Sjølv om Per Anders og Torgeir her må rette seg etter
eit partitur og aldri får sleppe seg laus i ein real kadens,
er Ødegaards «Nyslått» med på å
gi albumet ein identitet det elles ikkje ville hatt.
MÅ DET VERE ENGELSK?
Cd-omslaget har lite å fortelje om innhaldet. Skriftgraden
er dessutan så liten at teksten knapt blir leseleg.
Ein må vidare truleg berre akseptere at utgjevarane ønskjer
å meddele seg på engelsk, men eg sit med ei beklemmande
kjensle av at her har kvalitetssikringa svikta.
For skal det først vera engelsk, bør ein vel unngå
formuleringar som tvingar ein til å tenkje Tande P?
Home>>>
Nostos
Jeg var ikke sikker på hvordan jeg skulle ta for meg av denne
CDen da den dukket opp. Bjørn H. Kruse (1946) var ikke stort
mer enn et navn for meg, jeg hadde hørt - og mislikt - en
obokonsert av Gisle Kverndokk (1967), og jeg hadde aldri hørt
om Henrik Ødegaard (1955). Derfor var det en glede å
oppdage at Kruses freske Nostos, for fiolin og strykere,
er plassert på kanten av folkeinspirasjon og modernisme -
noe lignende Per Henrik Nordgren i Finland, han skriver også
gjerne for strykere, særlig Österbotten Kammerorkester.
Jeg er redd at Kverndokks Omriss, enda et stykke mild men
pregløs modernisme, ikke gjorde større inntrykk på
meg enn obokonserten hans. Og Ødegaards konsert, formet i
seks korte satser, var fengslende til å begynne med, i måten
han smeltet de to hardingfelene inn i orkesterstrykerne på,
men jeg synes ikke at han skapte nok kontrast gjennom stykkets 17
minutter til at det ble noe virklig særegent. Ikke desto mindre
forlyster klangen av to kontrasterende strykerverdener øret,
med Ødegaards Brittenske tonespråk, krydret med summing
fra hardingfelene og clustere fra ensemblet.
Siden det ikke følger med noe CD-hefte med informasjon om
stykkene - utover at de er alle bestillt av Telemark Kammerorkester
og Lars-Erik ter Jung - har jeg ikke så mye å fortelle
om deres bakgrunn. Det som imidlertid åpenbares med det samme,
er livlighet og entusiastisk formidlingsevne i spillet, samt utmerket
innspillingslyd.
Martin Anderson i Klassisk Musikkmagasin 4 - 2005
Home>>>
|
